Min historie.

Dette er en sånn dag igjen. En dag hvor jeg bare vil gi opp alt og alle og bare legge meg og først våkne når alt er bra igjen. Det har vært mange sånne dager det siste året. Det begynte da jeg kom hjem fra tre måneders studier i California våren 2010. Jeg hadde hatt det så fint. Jeg ser fremdeles tilbake på de månedene som de beste i mitt liv. Jeg var tilbake i hverdagen og i Ski og uten noen venner i nærheten, men jeg var ved godt mot, for jeg skulle flytte til Oslo med verdens beste kjæreste og begynne på universitetet. Jeg tenkte: Dette må bli bra!

Men det ble det ikke. Jeg hadde valgt helt feil studie, jeg fikk ingen nye venner og var mye alene. For mye alene. Vennene jeg hadde var jeg for lite sammen med, og det ble meg og tankene mine hjemme i leiligheten mens Andreas (samboeren min) hadde lange dager på jobben. Det ble verre for hver dag, jeg gråt og var sliten og ville bare sove, ikke stå opp. Men jeg ville ikke innse at noe var galt. Jeg tenkte: Dette er bare for en periode.

Men tiden gikk og Andreas ble redd for meg. Jeg var fjern og irritert og sliten. Han prøvde virkelig å hjelpe meg, men ingenting fikk meg til å føle meg bedre. Jeg klarte å fullføre studiene og bestå alle eksamenene mine, som var målet mitt. Da var jeg glad. Jeg søkte og fikk plass på NKF Grafisk design, og tenkte at nå, nå, er den tunge perioden over, for nå får jeg drive med deg jeg virkelig vil!

Men igjen tok jeg feil. Jeg begynte i en veldig hyggelig klasse med flotte mennesker for fortsatt er vennene mine i dag. Men jeg fikk ikke til studiene. Jeg jobbet hardt, men det var aldri nok, føltes aldri bra nok. Etter første oppgave var jeg helt utslitt, og da vi fikk utdelt oppgave to, rant det over for meg. Jeg gråt og gråt og gråt, og kastet opp en hel kveld. Andreas ringte mamma, og hun skjønte endelig at noe var i veien. Hun kom til oss, og jeg fortalte endelig hvordan hele det siste hadde vært for meg. Jeg er så glad og takknemlig for måten hun har stilt opp for meg.

Jeg kom meg gjennom de neste månedene, og ble kontaktet av Psykisk Helse etter videreformidling fra fastlegen. Nå har jeg vært hos Psykisk Helse fast siden oktober, og jeg har fått påvist moderate depresjoner og går på antidepressiva. Jeg sluttet på skolen etter første semester, som jeg besto, men kan begynne igjen i januar hvis jeg vil. Jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal gjøre. Nå har jeg gått hjemme i seks måneder, og begynner å skjønne at psykiske lidelser er noe som man må jobbe lenge og hardt med. Det er på mange måter mye verre enn å brekke et bein eller noe annet fysisk, for du kan repareres. Du må ta tak i det selv, og jobbe med deg selv og den du er. Og det er skummelt.

Jeg har det bedre nå enn for ett år siden, men samtidig ikke. Jeg har kommet et skritt videre, jeg har godtatt at jeg er syk, og neste skritt nå er at jeg må finne en måte å virkelig forstå det, finne en måte å tolke depresjonen på. Men det sosiale livet har blitt mye vanskeligere. Jeg hater det. Men det handler egentlig bare om  klare å pushe grenser, og aldri gi seg. Uansett hvor tungt det er, må man aldri gi seg. Jeg er heldig som har en samboer som ikke gir meg opp, og en flott familie og gode venner . Det er ikke alle som er så heldige.

Det er viktig å være åpen for psykiske lidelser, og å prøve å forstå, selv om jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å forstå selv.