Dere blir aldri glemt.

Størst av alt er kjærligheten. I går var det ett år siden 22.07.11. Ett år siden jeg gikk på t-banen på Stortinget og hørte et høyt smell. Ett år siden en av mine bestevenner befant seg midt i bombekaoset i sentrum, men heldigvis ikke ble skadet. Ett år siden landet vårt ble forandret for alltid. Vårt lille, vakre land. Dagen er fortsatt uvirkelig for meg. Jeg husker hvert øyeblikk, hvert sekund. Fikk ikke blund på øyet hele natten. Helvete på Utøya har brent seg inn i hodet mitt og kommer for alltid til å være der. Jeg var heldig. Jeg mistet ingen nære, ingen jeg kjente. Likevel har dette gått så inn på meg. Tankene mine går til alle som har blitt påvirket av dette på en eller annen måte. Til alle de som har mistet noen. Til alle som var på Utøya. Jeg er stolt av å være norsk og hvordan nordmenn har taklet hele denne situasjonen. Som en av de overlevende sa: Når en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi da til sammen kan vise. Dere vil aldri bli glemt.