Tomt. Ingenting.

Da var det gjort. Pontus er borte - for godt. Denne juleferien har vært så trist og rar at det ikke går an. Har ikke orka å slå på PCen før nå. Da pappa kjørte oss hjem fra fjellet på søndag og vi kom hjem hos mamma i Ski, løp Pontus inn døra og bjeffa og var glad som vanlig. Jeg var bare lei meg. For jeg visste det var siste gangen jeg skulle se han. Siste gangen jeg skulle få kjenne den myke, varme pelsen mellom fingrene, siste gangen jeg skulle høre bjeffinga hans, siste gangen jeg skulle høre lyden av de små potene mot gulvet. Det er helt ufattelig at han ikke finnes lenger. Pappa ringte i stad. Han hadde tatt med Pontus til dyrlegen halv seks. Han hadde ikke klart å være der da det skulle skje, men det siste han så av Pontus var bra. Han hadde slikket dyrlegen på hånda og sett rolig og fornøyd ut før pappa gikk.

Den hunden ble 13 år og to måneder gammel. Jeg har hatt han siden rett før jeg fylte fem. Jeg husker da vi fikk han. Han var bitteliten og søt og god. Langhåret dvergdachs, den beste i verden. Han har vært en snill og helt fantastisk familiehund. Det kommer til å bli utrolig rart å komme hjem til pappa uten at han er der. Jeg var så ufattelig glad i den hunden, og når han døde, døde en liten bit av meg og.

Det er veldig vanskelig å skrive så mye om dette akkurat nå, jeg føler nesten ingenting. Det har ikke sunket ordentlig inn ennå, selv om det har vært mye tårer. Det har ikke gått ordentlig opp for meg at han er borte. Jeg føler meg bare tom. Helt tom. Og det er vondt.